vanskapning - I have demons to kill

I går bestemte jeg meg endelig for studiested neste år. Jeg følte meg endelig helt sikker på at det var der jeg ville gå. En av de få negative sidene ved det stedet er at han bor der, men jeg følte at de positive sidene veide opp for det. Underbevisstheten min var dessverre ikke enig. 

Jeg drømte at jeg hadde flyttet dit. Vi var på samme fest, men han kjente meg ikke igjen. Han prøvde seg på en venninne av meg, og hun var langt i fra motvillig. Jeg begynte å gråte og gikk ut, og han fulgte etter meg. Han holdt rundt meg og trøstet meg, akkurat som han hadde gjort den kvelden. Han skjønte ikke hva som var galt, men husket endelig hvem jeg var. Han snakket om at det jeg og han hadde hatt var så spesielt, men at omstendighetene hadde gjort det vanskelig for han. Jeg ble sint og han var lei seg og det hele var bare.. merkelig.

Nå er jeg usikker igjen. Klarer jeg å bo i samme by som han? De få gangene jeg har vært der de siste årene har jeg sett han. Sjansen for at jeg kommer til å treffe han ofte er stor. Jeg tror ikke byen er stor nok til oss begge. Jeg drømte om han kun på grunn av at jeg bestemte meg for å studere der han bor, hvordan skal det da gå når jeg treffer han? Om han snakker til meg? Om vi får felles venner? Om han kjenner meg igjen? Om han ikke kjenner meg igjen?

Jeg trodde jeg hadde kommet over dette nå, det har føltes som et tilbakelagt kapittel den siste tiden. Men det er der ennå. Et stort, vondt punkt inni meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg over det. Minnet har blitt tenkt på og forvrengt så mange ganger at jeg ikke lenger husker hvordan det var. Jeg kan ikke med sikkerhet si hva som skjedde, hvorfor det skjedde, hva han gjorde, hva jeg gjorde. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er hvordan jeg følte meg. Hjelpesløs. Redd. Brukt. Ødelagt. Og slik føler jeg meg fortsatt når jeg tenker på det, når jeg tenker på han. 

... så jag säger det rakt ut; jag vill ha dig nu som jag hade dig förut.

Desverre er ikke livet som alle de romantiske filmene. I filmene finner de alltid en løsning. I filmene blir det alltid bedre. I livet mitt fortsetter jeg å elske han og vil så gjerne få oss til å fungere, mens han har truffet en ny og vil ikke ha meg. Jeg får han ikke uansett hvor mange ganger jeg forteller han at jeg vil ha han. Jeg får ikke en sjanse til, til tross for at jeg ga deg en sjanse den gangen du trengte det. 

Jag försöker träffa andra men det är inte så lätt. Jag har försökt att tänka bort dig på alla sätt.

Jeg innbiller meg at det hjelper å rote med andre. Men alt jeg kan tenke når jeg roter med andre er at de er ikke deg. Han sier noe morsomt, jeg tenker at han er ikke like morsom som deg. Han sier noe dumt, jeg tenker at du aldri hadde kommet til å sagt noe slik. Han kysser meg, jeg tenker at han ikke kysser like bra som deg. Vi har sex, og det går ikke lenge før jeg nesten begynner å gråte fordi det er så feil - det er ikke deg.

Husker du? Alle gangene vi har gått denne veien. Smilende mens vi holdt hender og snakket om alt og ingenting. Og du med dine søte påfunn, som at vi måtte kysse under hver lyktestolpe - men du kunne ikke vente så lenge og kysset meg alt du kunne. Vi har så mange fine minner sammen, fylt med latter, kyss, kos, turer, filmer, is, sex, framtidsplaner og fine samtaler. Du gjorde meg oppriktig lykkelig. Det vonde gjorde ikke så vondt lenger når jeg hadde deg. Og det er for vanskelig å akseptere at det er over.

Jeg vil bare gi forholdet vårt den siste sjansen det fortjener. 

Jeg savner deg, fining.

Når man er så sliten og distansert fra verden, er det mye man ønsker seg som man tror kan gjøre alt bedre. Jeg ønsker meg

• en hund. En hund som jeg kan kose med, gå tur med, ta vare på. Som kan trøste meg. Dessverre bor jeg på en hybel der det ikke er lov med hund. I tillegg sliter jeg nok med å ta vare på meg selv, jeg tviler på at jeg hadde klart å oppdratt en hund.
• eks-kjæresten min. Fordi akkurat nå føles det som om ingen er bedre enn han. Fordi jeg elsker han, og armkroken hans er trygg og trøstende. Samtidig har vi begge ødelagt for oss så alt for mye. Denne gangen er nok desverre forholdet beyond repair, og det knuser meg.
• jobb på kennel. Tilbringe dagen med fantastiske hunder, som ikke krever så mye som mennesker gjør. Men så krever det likevel alt for mye av en sliten kropp.
• en random gutt. Fordi jeg trenger kos, trøst, sex og kyss. Samtidig som det bare blir feil. Jeg har allerede prøvd det, og det er feil. For ingen er som han. 
• en mann med hund. Siden jeg ikke kan ha hund selv, ville en kjekk, hyggelig og fantastisk mann med hund vært det ideelle. Dessverre er det vanskelig nok å oppdrive kjekke, hyggelige og fantastiek menn fra før - det å finne en som har hund i tillegg er nok umulig. 
• noen å snakke med. For å få ut alle tankene mine, og kanskje klare å rydde litt opp. Noen som kan fortelle meg at det blir bedre. For all del, jeg vet jo innerst inne at det blir bedre. Men akkurat nå føles det virkelig ikke slik.
• pappaen min. Da mener jeg den snille, gode pappaen min som passet på meg når jeg var liten. Pappaen min som var det beste mennesket i min verden. Ikke den mannen som har tatt over kroppen hans. Ikke den mannen som dro fra meg til den andre siden av jorden. Jeg savner deg, pappa. 
• søvn. Jeg trenger søvn. Jeg trenger å sove uten å drømme. Jeg trenger å kunne legge meg, uten å være engstelig for hva jeg kommer til å drømme. Men jeg har fått sovemedisiner, og de gjør det ikke bedre.

 Om jeg så hadde fått alt dette, hadde det nok uansett ikke forandret det faktum at jeg er sliten. Det hadde ikke forandret det faktum at han har gitt opp, at han ikke vil ha meg lenger. Mest at av alt hadde ikke noe av det forandret min tankegang, det hadde ikke forandret at jeg ikke klarer å føle meg bra alene. Det er jeg som trenger forandring, ikke alt rundt meg. Men det er så utrolig vanskelig...

Jeg tviholdt meg fast til deg. Jeg kunne ikke miste deg. Jeg var sikker på at min verden ville rase sammen dersom du forlot meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle puste uten deg.

Likevel er du borte. Du forlot meg. Lot meg være alene. Og det er vondt. Og verden raser sammen. Og det er vanskelig å puste. Men jeg puster. Jeg kommer meg delvis igjennom dagene. Selv om det gjør vondt i hele meg, hele tiden. Selv om jeg konstant må tvinge meg selv til å ikke tenke på deg. For du er ikke lenger min. Og vi er ikke lenger vi.

 Du er fortsatt den eneste jeg vil ha. Jeg elsker deg fortsatt. Men du er ikke her lenger. 

... you'll take away the biggest part of me.

Du er aldri her lenger. De få gangene vi treffes er du en annen, du er ikke lenger den vidunderlige gutten jeg ble sammen med. Denne personen er distansert, trekker seg unna, vil ikke kose, viser ikke at den bryr seg. Du fikk meg til å føle meg så bra, så ønsket, så betydningsfull. I det siste har jeg følt meg skikkelig dårlig og verdiløs - og det er kun på grunn av hvordan den personen behandler meg.

Jeg skulle jo aldri bli så avhengig av noen igjen. Men hvordan kan jeg la være? Hvordan kan jeg gi opp deg, oss, når jeg har følt den vidunderlige kjærligheten mellom oss? Jeg venter på at du skal komme tilbake, venter på at du skal se meg igjen.

Du er den eneste jeg vil ha. Jeg savner deg. Jeg elsker deg. Kom tilbake.

Det er lenge siden sist jeg har ommøblert og ryddet rommet mitt grundig, men i dag trengtes det. Senga mi står i veien for verandadøra, men den brukes så sjelden allikevel. Det er uansett for kaldt til å være ute på den nå. Klesskapet mitt er ganske stort, og utrolig tungt. Likevel klarer jeg å flytte det, selv omtrent uten mat i kroppen. Ommøblering og rydding av rommet gjør meg sliten på en god måte, og det er herlig å få gjort det.

I hodet mitt ommøblerer og rydder jeg konstant, og det trengs - alltid. Negativitet står i veien for positivitet, men den brukes så sjelden allikevel. Men den burde brukes. Det er bare så vanskelig. Tankene mine er gigantiske, svære, og så alt for tunge. Jeg er ikke sterk nok til å ommøblere dem så de positive tankene når frem. Selv om jeg forsøker å tvinge meg selv til å være lykkelig, selv om jeg har hatt en god natts søvn, selv om jeg er mett, selv om jeg smiler - de negative tankene når alltid frem. Ommøblering og rydding av hodet mitt gjør meg bare sinnsykt sliten, og jeg kommer ingen vei.

Innvendig er alt kaos. Innvendig hyler og skriker det. Innvendig revner det nesten av smerte, av utmattelse. 

Utvendig forsøker det å holde seg våken. Som alle andre. Forsøker å kjempe seg igjennom dagen. Forsøker å stritte imot følelsen av å være utilstrekkelig.

Men jeg er utilstrekkelig. For meg selv. For min kjæreste. For familien min. For vennene mine. For verden. Og jeg teller redselsfullt ned dagene til de alle forlater meg.


Hold ut med meg, jeg trenger det. 




Jeg vil så gjerne våkne, men det er for vondt, smertefullt, skummelt, vanskelig, sårt, grusomt, jævlig, krevende og forferdelig. Jeg må sove litt til. Bare litt til.

Kjære, kjære verden - jeg er så sliten. Det eneste jeg ønsker meg er energi og livslyst, men det er så vanskelig å oppnå.

Jeg vil orke å gjøre det bra på skolen dette siste halvåret. Jeg vil orke å bli en bedre kjæreste for min herlige gutt. Jeg vil orke å tenke på framtiden og hva jeg vil med livet mitt. Jeg vil planlegge, drømme og ønske - uten å falle hardt, altfor hardt ned igjen i avgrunnen. Den dype, endeløse avgrunnen som jeg strever med å komme meg ut av.

Hver eneste dag kjemper jeg meg ut av sengen. Hver eneste dag blir det vanskeligere. Det er som om noe holder meg igjen, og forteller meg at det er nytteløst og stå opp - jeg kommer til å ønske meg tilbake til den trygge, gode sengen med en gang allikevel. 

Til tross for dette kommer jeg meg opp. Såklart - jeg kjemper, og det er vondt, slitsomt, forferdelig og alt mulig. Men jeg vinner, jo. Ikke én eneste dag dette skoleåret har jeg gitt opp kampen og blitt hjemme. Jeg har heller ikke bukket under for smerten - kun i form av tårer, og det er lov.

Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å nå målene mine. Jeg kommer til å finne ut hva jeg vil, og forhåpentligvis klarer jeg å gjennomføre det. Det tar bare litt tid. Jeg kommer til å vinne til slutt, kjære verden.

Hele livet mitt har jeg sett opp til min tre år eldre, flinke storesøster. Vi kranglet lite; vi var mer opptatte av å leke og ha det morsomt. Fram til i dag kan jeg ikke huske en eneste gang vi virkelig har kranglet. Det har vært små diskusjoner - om hvem som skal ha hvilke leke og hvem som skal rydde og slike ting. Men som oftest har vi det bare koselig sammen!

For to år siden skulle min søster reise bort for å gå på universitetet. Jeg var redd vi skulle miste kontakten og få et dårlig forhold, men i stedet for ble det bare enda koseligere når hun kom hjem. Dessuten kan jeg besøke henne når jeg vil, i min favorittby.

Søsteren min er så fantastisk! Jeg føler at jeg kan snakke med henne om alt, og hun er så god, forståelsesfull og snill. Da det ble slutt mellom meg og min første kjæreste var det søsteren min som hjalp meg opp igjen - noe jeg er utrolig takknemmelig for. Hun fikk meg ut av huset, holdt rundt meg når jeg gråt, vi så på morsomme filmer, og hun hjalp meg med å ikke tenke på han.

Jeg er så takknemmelig for at jeg har en så bra søster! ♥

The Swell Season - The Moon

Noen ganger føles det som om ingenting er ok. Uten noen spesiell grunn. Når du tenker over det så har du det jo ganske bra. Det er mange som har det verre. Og de vonde opplevelsene du har hatt - de har hjulpet til med å forme deg, de har hjulpet deg til å lære.

Allikevel er det så vondt. Dypt inne i deg. I et punkt langt inne i bringa. Noen ganger stikker det bare. Andre ganger er det verre, vondere - som om noen vrir rundt en kniv. Og nesten hele tiden er det som om det er et insekt inne i hodet ditt, det murrer og knirker og minner deg på at noe ikke er som det skal være. 

Du tenker på alt som er galt. Ikke bare i ditt eget liv - men i hele verden. Du tenker på krig og fattigdom og all hjelpesløsheten. Du tenker på at alt er så vanskelig. Og hver eneste dag skjer det noe som gjør at du mister mer og mer tro på menneskeheten. Det kan være en løgn, egoistiske mennesker, onde handlinger.

Smerten overskygger alt annet. Du forsøker å tenke på alt det fine, positive, fantastiske - men smerten tar overhånd. Forteller deg at du ikke får lov til å smile. Forteller deg at du er ubrukelig, at du ikke har utrettet noe - og aldri kommer til å gjøre det. Smerten i bringa blir sterkere og mer intens, og insektet i hodet knirker og murrer høyere.

Det er ikke det at ingen bryr seg om deg, at du ikke har noe å gjøre, at du er et dårlig menneske. Når smerten nesten er borte vet du at du har gode venner, at du har skolen å fokusere på, at du prøver å være et godt menneske. Men smerten er sjelden lenge borte - den kommer alltid tilbake. Og det fører til at du blir redd og bekymret med en gang du er lykkelig, redd og bekymret for hvor lang tid det kommer til å ta før smerten er der igjen.

Alt du vil er å lære deg å holde smerten borte. Du vil kunne tillate deg selv å være lykkelig. Du vil ikke høre insektet i hodet ditt, eller kjenne smerten i bringa. Du vil leve. Uten å være redd. Uten å være bekymret. Alt du vil er å leve.